Hvor lurt var det å reise 14 dager på ferie til Sør-Korea?
Looking for trouble? Seoul – Sør-Koreas hovedstad. Med sine 20 millioner innbyggere, et yrende folkeliv, en vanvittig trafikk, et uforståelig språk, innbyggere med dårlige engelsk-kunnskaper, svært annerledes mat, syv timers tidsforskyvning, … Alt dette og mer til gir alt annet enn forutsigbarhet. Forutsigbarhet har vært en forutsetning for at jeg skal fungere godt i hverdagen med min begrensede kapasitet etter hjerneslaget. Så hvordan ville 14 dager i Sør-Korea bli?
Jeg kan røpe at det gikk bra – og at det var godt å hvile etterpå. Gjennom de siste årene har jeg våget å stadig utfordre meg selv. Og det er mye jeg kan takle av utfordringer når jeg får forberedt meg godt, tar hensyn underveis og har tid til hvile etterpå. Det er også veldig viktig hvilke mennesker jeg har rundt meg. Men ville 14 dager i Sør-Korea være i overkant eller kanskje langt over kanten?
Det var mange grunner til at alt gikk så bra:
1. VÅRT GODE VERTSKAP KJENNER MIN HISTORIE OG KJENNER KOREA
Venneparet vi skulle besøke har bodd i Seoul i to år. De kjenner min historie og mine begrensninger. De vet også at jeg er i god fysisk form, men at min balanse er en utfordring og at min høyderedsel i hver fall ikke har blitt bedre etter slaget. Derfor ble fjellturene (ja, koreanerne er et turfolk som oss) lagt til områder som ikke ville gi meg for store utfordringer. Enkelte turalternativer kan være ganske så spektakulære.
Hele turen ble i det hele tatt planlagt i stor grad uten meg. (Jeg ga oppmuntrende tilrop fra sidelinjen.)
2. MIN KONE VAR EN TRYGG TURLEDER
Kjøp av flybilletter og all planlegging av turen frem og tilbake gjorde min kone. Mens jeg forberedte meg mentalt. Ja, jeg var faktisk veldig spent på hvordan det skulle gå. Jeg gru-gledet meg.
3. JEG INFORMERTE UNDERVEIS
Den lange flyreisen, via Helsingfors, gikk bra. Litt sliten og med syv timers tidsforskjell satt reisen i kroppen. I tillegg merket jeg at inntrykkene ble mange og sterke. Vårt vertskap hadde som avtalt et annet vennepar på besøk. Jeg valgte dag to å informere om at dagene kunne bli krevende for meg, og at jeg kanskje måtte la være å være med på alt og koble meg litt av og på. Ved å gjøre dette kunne jeg slappe av og senke skuldrene. Uvisshet og uklare forventninger hos andre vet jeg kan gjøre meg ekstra sliten. Nå gikk det meste greit.
4. METRO OG KART OVERLOT JEG TIL DE ANDRE
Planlegging, struktur og oppfølging (såkalte eksekutive funksjoner) er krevende for meg. Hvor vi skulle, hvordan (gå, metro, taxi) og når vi skulle av gårde ble overlatt i de andres trygge hender. (Fem som diskuterer over et kart fant jeg dessuten ut var flere enn mange nok!)
5. FOTOGRAFERING BLE POSITIVT FILTER
Mange sliter med å kunne sile inntrykk etter hjerneslag. «Filterne» som sikrer denne silingsmuligheten fungerer ikke så godt hos meg, selv om det går bedre nå. Altfor mye informasjon når hjernen. Det blir kaos og jeg blir fortere sliten.
Jeg har oppdaget at når jeg tar på meg «foto-brillene» greier jeg å skape et slags nytt filter. Jeg greier å fokusere på detaljer som kan bli et godt fotomotiv og holder alt det andre ute. På turen merket jeg at når det ble mye inntrykk gikk jeg inn i min fototilstand. Jeg meldte meg nok litt ut i forhold til de andre, men jeg var i hvert fall fysisk til stede. (Det ble flere tusen bilder! Håper allikevel jeg var mentalt tilstede av og til.)
6. ET PAR TURER PÅ EGENHÅND
Et par ganger ønsket jeg å koble helt av. Da tuslet jeg rundt på egenhånd med kameraet. Jeg trengte også å få opp pulsen litt ekstra, jeg vet at det hjelper på trettbarheten.
KLAR TIL NYE UTFORDRINGER
Det ble på alle måter en minneverdig tur. Og når jeg kan greie dette, så kan jeg greie det meste. Jeg fikk en nedtur noen dager etter at vi kom hjem. Batteriene føltes tommere enn på lenge. Men dette hadde jeg ventet meg, og ble ikke overrasket. Når jeg skriver dette er jeg alene på hytta på fjellet – uten annen «forstyrrelse» enn naturen selv og noen ekorn som forsyner seg grådig av fuglemateren som henger utenfor vinduet. I morgen er batteriene fulladet og jeg kan møte verden igjen.