Alex på vei opp!
På min blogg tar jeg gjerne i mot mestringshistoriene til andre slagrammede eller personer som av ulike grunner lever med kognitive eller andre usynlige utfordringer. Denne gangen er det Alexander Sellerholms tur. Som meg lurte han på hva han fremdeles var god til. Og for ham var det naturlig å drømme om igjen å kunne klatre.
Her har du hans egne ord:
”Å finne en vei videre i livet tror jeg er en utfordring for de fleste som har blitt rammet av slag, eller andre livsforandrende situasjoner. Hva kan jeg gjøre med de nye forutsetningene mine? Skal jeg prøve å gjøre mest mulig av det som jeg gjorde før, eller skal jeg finne på nye ting? Mange av de tingene som jeg gjorde så enkelt før, og som kom så naturlig, blir ikke helt bra lenger. Da er det fort gjort å miste motet. Hva er poenget med å forsøke hvis det allikevel ikke blir like bra som før?
NÅR KAN JEG KLATRE IGJEN?
Da jeg var på sykehuset, var et naturlig spørsmål når jeg kunne klatre igjen. Klatring har i lang tid vært en veldig viktig ting i livet mitt. «Det gjør du helt sikkert veldig raskt», sa den oppmuntrende sykepleieren. Men jeg var ikke så sikker på det. Å i det hele tatt ta meg til et klatresenter eller en klippe, med all logistikk av utstyr, reising og koordinering med andre klatrefolk, var veldig fjernt etter slaget.
Håpet har imidlertid kommet tilbake siden jeg det siste året har fått mulighet til å klatre på et klatresenter én gang i uka med Aktiv pådagtid.Et utrolig flott tilbud i Oslo der klatring virkelig blir en lavterskelaktivitet. Det har fått meg til å innse (som med mye annen fysisk aktivitet) at selve klatringen går veldig fint, det er styret rundt som er vanskelig.
KLATREREISE TIL COSTA BLANCA?
En av de hyggeligste måtene å klatre på er å dra på en klatrereise. Gjerne til et varmt, eksotisk og solfullt land med god mat og drikke, spennende opplevelser og, selvfølgelig, mye klatring. Å dra på klatrereise var noe jeg prøvde å få til minst én gang i året før slaget. Etterpå har det vært utrolig vanskelig å bare begynne å tenke tanken. Hvor kan jeg dra? Hvor er det godt nok tilrettelagt? Hvem kan jeg klatre med? Hva gjør jeg hvis det ikke føles som før? Og, kanskje det vanskeligste, kan jeg bli dårligere av en slik reise?
Da jeg bodde i Stockholm, var jeg engasjert i klatreklubben Bergsidan. Fra dem mottar jeg fortsatt invitasjoner til ulike aktiviteter og flere klatrereiser. Nå skulle de dra en uke før påske til Costa Blanca i Spania. Det hadde vært utrolig gøy, tenkte jeg, men jeg tenkte også at det ikke var aktuelt nå.
«Men skal du ikke bare dra på det da?», sa konen min da jeg fortalte om det. Men kan jeg virkelig det? Selvfølgelig kan du det! Det er vel bare å prøve å ikke ha for høye ambisjoner og planlegge dagene og opplegget godt.
BLANDEDE FØLELSER
Det var med blandede følelser jeg tok flyet til Alicante. Da jeg bodde i Stockholm, var jeg en av lederne som tok ansvar for å hjelpe folk ut på klippene rundt byen, og som hjalp til under kurser og reiser. Nå sa jeg at jeg kunne være en «hjelpsom deltaker», siden jeg ikke visste helt hva som ville skje hvis det ble en stressende situasjon der jeg ble forventet å ta ansvar.
Jeg tok med liggeunderlag, slik at jeg kunne hvile godt på dagene ute ved klippene, og jeg forberedte meg på at det antageligvis skulle bli litt klatring før lunsj, hvile, litt klatring og siden prøve å ta det mest mulig med ro. Hvordan jeg skulle få til matlagning, middager og sosial virksomhet med en gruppe på 13 personer ante jeg ikke, men jeg tenkte at jeg sikkert kunne snike meg unna for å unngå den verste støyen på kveldstid. Slik ble det ikke.
MASSE KLATRING, LITE HVILE PÅ DAGEN
Det ble ikke lite klatring før lunsj, det ble ikke noen hvile, det ble ikke lite klatring etter lunsj. Isteden ble det masse med klatring , ikke noen hvile og videre med enda mer klatring. Og jeg følte meg helt topp! For første gang siden slaget var jeg tilbake i den modusen av iver og ork jeg husker som meg selv fra før. Å lede vanskelige ruter, ordne med topptauankere, gå multi pitch (flere taulengder etter hverandre) og hjelpe øvrige deltakere gikk helt fint. Mange av de tingene som jeg hadde sett på med en viss tvil før reisen, gikk over all forventing.
HVILE ETTER MIDDAG OG EN HVILEDAG
Hva med det rundt klatringen? Sosial aktivitet med 13 andre, felles matlaging og organisering? Her fikk jeg ta det med ro, akkurat slik jeg ville gjort hjemme. Ofte varte klatredagene lenge. Start klokken 10 og avslutte klokken 19 var ikke uvanlig, og vi kom seint tilbake til huset der vi bodde. Middag klokken 21 var ikke uvanlig. Heldigvis var det mange som heller ønsket å spise på restaurant enn å lage mat hjemme, slik at vi ofte ble en liten gruppe som spiste og tok det med ro kveldstid. Når det var fellesmiddag i huset, gikk det helt fint for meg å unna og legge meg straks etter at jeg hadde spist ferdig.
Jeg tok også en hviledag. Ikke fordi jeg var redd for hvordan det gikk med hodet mitt, men fordi jeg var sliten i kropp og fingrer. Akkurat sånn pleide jeg å gjøre før også.
LITT LUKSUSFØLELSE
Kombinasjonen av å kunne sove lenge (å stå opp kl. 7. 30 må regnes som en utrolig luksus for en småbarnsforelder), tilbringe dagene med en aktivitet preget av lyst og mening og ikke ha en følelse av å behøve å ta ansvar tror jeg gjorde at jeg fikk en helt annen ork og nesten ikke noen av de plager som jeg vanligvis har hjemme.
Nå er spørsmålet hvordan jeg kan få til denne modusen hjemme. Er det mulig for meg å kvitte meg med hodepine og tretthet gjennom å klatre mer? Er det å flytte til Spania som blir løsningen? Eller kan jeg på en måte tenke annerledes for å på den måten kvitte meg med besvær?”
En ting er i hvert fall sikkert, jeg gleder meg til sommeren, og jeg håper den bringer noe klatring ute på klipper nære Oslo!
Hilsen Alex